Tillerbrua

Originalbilde tatt av Lars Nordtiller i 1911

Til venstre på brua arbeidsformann Bjørnås,sittende Martin Skjetneli,nr. 3 ukjent,Bernt Skjetneli,Petter Broli,nr. 6 og 7 brødrene Fosseide fra Klæbu,så Greus Røv fra Surnadal,nr. 9 ukjent og bakerst Andreas Johnsen Nordseth fra øvre Brulia i Tiller.

Et lite historisk tilbakeblikk på gamle Tillerbruer.

Det fins dessverre ikke noen skisser eller bilder fra de gamle bruene. Det man vet er at de ble bygget i trematerialer helt fram til steinhvelvsbrua som står der i dag.

Det har stått ei bru på denne plassen siden 1600-tallet.

Peter Motzfeldt. Senere generalmajor.

Armfeldts soldater sto på Bratsbergsiden og siklet etter mere mat, brensel og kontroll over trøndelag i november 1718.

Tillerbrua fra den gang ble etter ordre fra Oberst Motzfeldt i det Nordenfjeldske dragonregiment satt i brann og ødelagt for å stoppe Armfeldt og svenskene.

Svenskene visste derimot råd og bygde ei flytebru og kom seg over elven litt lenger ned ved «Sagastykket» ved Leira gods på Strindasiden.

Der sto det et sagbruk med rikelig med byggematerialer.

Nidelva var på det stedet 160 alen bred, ca 100 meter. Infanteriet gikk seks mann i bredden og kavaleriet med fire hester.

General Armfeldt, generallöjtnant Reinhold Johan de la Barre, översteløytnant Cronstedt og en del andre offiserer var de første over brua. På fire timer hadde alle passert.

Den norske oberst Motzfeldt prøvde å stanse svenskene. Han disponerte en dragonstyrke og 300 «mannhusinger». Disse bondesoldatene var ikke profesjonelle, da de tilhørte reserven.

Da nordmennene skjøt på svenskene, svarte fienden med kanonskudd fra feltartilleriet ved Leira. Følgen var at de norske hestene ble redde. Hele den norske styrken trakk seg unna uten virkelig kamp.

General Vincents Budde var sterkt misfornøyd med innsatsen fra norsk side og det ble ingen åpen strid.

Armfeldtvegen

Etter å ha krysset elva over til Sjetneøien, marsjerte hæren ifølge överstelöjtnant Gabriel Cronstedts tegning fra 16. november 1718 over til Hallsteingården og videre opp mot Sjetnan Øvre.

Slik gikk det til at de norske styrkene ble slått ved Tillerbrua og måtte flykte oppover Gauldalen.

Store deler av trøndelag var tatt av svenskene, men på grunn av begivenhetenes gang ute i verden, måtte svenskene trekke seg tilbake.

Det var de samme svenskene som vant ved Tillerbrua, som omkom i tusentals i Tydalsfjellene vinteren etter. Senere kjent som Karolinernes dødsmarsj.

I 2021 ble det åpnet en ny vei fra Tiller til Hallsteingården som har fått navnet Armfeldtvegen.

Brua som ble tatt av Tiller-raset den 7. mars i 1816 var laget av tre.

Brua ble løftet av landkarene og knust i leirmassene og det merkelige var at treverket fra brua ble ført oppover elva etter at demningen nedenfor brua hadde stoppet elveløpet.

Den 19. oktober 1818 var det et møte på tingstedet på Lademoen der man gjennomgikk kontrakten og det praktiske med entreprenøren vedrørende byggingen av nye Tiller bru etter raset. Kontrakten gikk ut på at entreprenøren skaffet materialer og satte opp brua i komplett ferdig stand. Brua sto ferdig i 1820 og ble bekostet av Søndre Trondhjems amt for 2000 spd.

I 1843 trengte Tillerbrua vedlikehold og en større reparasjon.

På et formannskapsmøte 5. mai 1843 viser en sak fra samferdselssektoren at ikke alle saker var like enkle å håndtere for formannsskap og representantskap:

I møte 5. mai 1843 ble Strinda formannskaps beslutning om ikke å betale halvparten av omkostningene ved reparasjon av Tiller bru ikke godtatt av Klæbu formannskap.

I begrunnelsen fra Klæbu formannskap ble det pekt på at Tillerbrua lå i naboskillet mellom Strinda og Klæbu, og at den ofte ble benyttet av Strindas nærmeste «bruboere».

Saken ble sendt over til veimyndighetene i amtet, og i et møte 6. januar 1845 refererte ordføreren om at Klæbu alene skulle betale brureparasjonene. Herredstyret godtok ikke denne avgjørelsen, og saken gikk videre.

Vel et år senere ble det holdt et fellesmøte på Eklesplass av Klæbu og Strinda formannskaper om brua. Møtet vedtok å sende et skriv til veimyndighetene og amtsformannskapet med forslag om at vedlikeholdet av brua måtte bli tatt over av amtskommunen, da denne hadde startet byggingen av brua i 1819.

Dette ble ikke imøtekommet av amtskommunen, og saken fortsatte.

Voldsminde gård. Foto: Anton Røske/ NTNU UB

På et fellesmøte samme år mellom Klæbu og Strindas herredstyrer på tingstedet Voldsminde, ble en komite på 5 medlemmer, 2 fra hver kommune og 1 på fritt valg innen begge kommuners representanter valgt for å komme med ei innstilling i saken.

Innstillingen som ble lagt fram våren 1847 gikk ut på at Strinda ikke ville være med på å betale reparasjonene. I samme møte vedtok Klæbu herredsstyre å yte 70 spd. til kostnadene. Senere samme år gikk Klæbu herredstyre til søksmål mot Strinda.

Kommunen ville ha dekt 35 spd. av reparasjonskostnadene. Saken ble brakt inn for flere rettsinnstanser, og den 28. januar 1850 fikk Klæbu kommune beskjed fra høyesterett om at de hadde tapt saken. I tillegg måtte Klæbu betale 81 spd. til Høyesterett og 55 spd. til Over- og Underretten i saksomkostninger.

For å få dekt disse beløpene måtte kommunen ta opp et lån på 130 spd.

Tiden gikk og i 1856 var brua totalrenovert etter 13 års «krangling» mellom kommunene. Man kan se årstallet risset inn i årstallsteinen som står på Tillersiden av brua.

I 1880 hadde brua forfalt så mye igjen at det ble satt opp bommer både på Tiller og Strindasiden. Jordlaget over brua manglet flere steder.

Det ville koste flere tusen kroner og få den reparert igjen.

Tillerbyggene hadde brukbar vei om Sjetne, så man anbefalte også byfolk å bruke denne veien hvis man skulle til Tiller kirke ved diverse anledninger.

Diskusjonen gikk på om det var verdt å bruke så mye penger på å sette i stand dette «fugleskremselet».

I 1898 fikk Emil Grønning utbetalt kroner 2.99 av Klæbu herredstyre for jern og spiker benyttet på Tillerbroen,så det var nok kun sporadiske tiltak som ble gjort for å holde brua i stand.

At man senere gikk bort fra å bruke tre som byggemateriale og i stedet bygge ny bru av stein er nok ikke tilfeldig.

Tiller ble en egen kommune i 1899.

I mars 1911 ble det bestemt av Tiller herredstyre at den gamle brua skulle erstattes med ei ny steinhvelvsbru.

Byggearbeidet kom raskt i gang og foregikk mellom år 1911-1913.

Bilde fra byggingen av brua tatt av Lars Nordtiller i 1911
Lars Nordtiller. Fotografen av Tillerbrubildet.

Bildet av byggingen ble tatt i 1911 og like etter kom det en storflom og tok med seg hele reisverket som er avbildet.
Dette arbeidet måtte restartes året etter og brua sto ferdig i 1913.

Resultatet ble ei flott steinhvelvsbru med en totallengde på 26.7 meter og et spenn på 26 meter.

Fundamentene står på fjell på hver side av elva, og herfra er det lagt opp en steinbue. Her hviler stein mot stein, slik at buen blir stående uten annen form for støtte. Rommet over buen ble fylt med grus og på toppen ble det lagt veidekke. Denne grusfyllinga er med på å fordele trykket jevnt på hele buen. På denne måten kan brua tåle svært tunge kjøretøy.

Da brua ble bygd tålte den 5 tonns akseltrykk. Senere ble den forsterket til å tåle 8, mens den nå bærer 10 tonn.

Brua har tålt mang en isgang og flom opp igjennom årene siden den ble bygd, og kan vel med rette kalles for «steinsolid».

I 1985 ble Tillerbrua forsterket med blant annet et nytt og litt bredere kjøredekke på 4,45 m.
Under dette arbeidet ble steinen på Tillersida flyttet over til Bratsbergsida, antakelig for at veivesenet mente dette var mest hensiktsmessig ut fra plassforholdene.

Dette godtok ikke Tillerbyggene og en massiv protest ga støtet til et brev datert 2. september 1985 med mange underskrifter. Brevet lød slik:

«I det gamle Tiller finnes det ennu tradisjoner i bygda.
Da Tillerbrua ble bygd i 1820 ble det satt en stein med årstall i begge ender av brua og navnet Tiller bru.
I 1934 under flommen reiste årstallsteinen på Bratsbergsida i elva og kan kanskje finnes ved dykkerhjelp. Nå vil veivesenet flytte årstallsteinen på Tillersiden til Bratsbergsiden.
Dette vil ikke Tillerbefolkningen finne seg i. Brua heter Tillerbrua og vi vil ha steinen med årstallet stående på den siden den hører hjemme. 
Håper veivesenet respekterer gamle tradisjoner i Tiller.»

Årstallsteinen på Tillersiden

Etaten viste etter dette brevet respekt for folket i Tiller og steinen ble flyttet tilbake.

Ser man på bildet fra 1925 i galleriet,kan man tydelig se begge årstallsteinene på hver side av brua.

Tillerbrua forbinder Tiller med Bratsberg.

Skrevet av Kent Arild Tillerbakk.

Kildehenvisninger:

Festskrift : Kommunalt selvstyre i Sør-Trøndelag 150 år : 1837-1987

TRONDHEIM som regional festningsby av Henry Kristian Jensås 1996
Tiller bygd- og by av Henry Kristian Jensås 1980
Tiller Historielags årsskrift 2008
Trondhjems borgerlige realskoles efterretninger, 1818 og avisnotiser fra Adresseavisen på 1800-tallet.
Nidaros, 1986