Nyhetsartikkel fra Adresseavisen etter brannen i Tiller kirke 2001
Brannen i kirken er ikke den første ulykken som har hjemsøkt det lille kirkesognet. Den føyer seg inn i en rekke av dramatiske begivenheter, med ras, tyveri og bitre stridigheter.
Tiller-raset i 1816 innleder den urolige historien i dette sognet, som til langt inn i etterkrigstid var annekssogn i Klæbu prestegjeld. Det var tidlig i mars for 185 år siden at kirken raste ut og gikk i dypet med voldsomme drønn, svovellukt og vill kirkeklang. Bortsett fra en mindre del av altergangen ble aldri noe funnet av denne kirken, som bare hadde vært i bruk i 14 år da ulykken rammet.
Raset gikk på det gamle kirkestedet, ved Tiller-gårdene sørøst i bygda, rett opp for Tillerbrua. Halve gården på Nordtiller tippet også utfor raskanten og ett menneskeliv gikk tapt der, mens raset totalt krevde 15 ofre. 10 av disse hørte til på husmannsplassene Eklestrøa og Tillerbrua, på hver sin side av Nidelva, mens de øvrige omkomne var folk på vei mot Klæbu på elveisen.
Strid om kirkested
En ny kirke sto ferdig i 1820, på en kirketomt trukket godt tilbake fra raskanten. Den nye, åttekantede kirken hadde på langt nær en like eksponert beliggenhet som den forrige. I tillegg lå den på dårlig grunn og var neppe av særlig god bygningsmessig kvalitet.
Allerede i 1816 hadde deler av bygda tatt til orde for flytting av kirkestedet, og denne diskusjonen kom igjen i gang for fullt i forbindelse med et større reparasjonsarbeid i 1860-årene. I nordre del av Tiller, omkring Sjetnan, Tonstad og Rosten ble det samlet inn penger til nytt kirkebygg i den delen av bygda, men dette førte ikke til noe i første omgang. Noen år tidligere, i 1849, var kirken for øvrig hjemsøkt av tyver, som sikret seg en del av kirkesølvet, tinngjenstander, messehagler og -skjorter, nye og gamle alterduker etc.
I 1890-årene blusset den ulmende lokaliseringsdebatten opp igjen, og i 1894 fikk et forslag om flytting til Sjetnan flertall i menighetsrådet. Samme år søkte Klæbu herredsstyre om bygging av ny kirke, og fem år etter falt den endelige avgjørelsen i departementet, for øvrig samme år som Tiller ble egen kommune. Kirkesaken sprengte formelig bygda, og blant taperne i den bitre striden, oppsitterne i Tiller-grenda og på Torgårdsletta/Løvåsen, ble det registrert flere utmeldelser av statskirken.
Den nye Tiller kirke ble bygd på det høyeste punktet mellom Sjetne-gårdene, med fritt utsyn til hele sognet, mot byen og nabobygdene. Fra den gamle kirken ble prekestolen, altertavlen, lysekronen og klokkene flyttet over den dype bekkedalen fra det gamle kirken, som for øvrig ble solgt til en bonde på Leinstrand og gjenbrukt som gårdsbygning. Innvielsen av nykirken ble foretatt i januar 1901, men en god del arbeid gjensto før den var helt ferdig. I 1903 ble f.eks. det siste utvendige malerstrøket tatt av en malersvenn ved det senere velkjente navn Martin Tranmæl, og året etter ble det store Kristus-bildet malt av A. Dircks satt inn i altertavlen.
Krangel om bevaring
Etter hvert roet gemyttene seg, og menigheten har siden lenge stått sammen om både vedlikehold, reparasjoner og en større restaurering etter krigen, da mer av interiøret fra gammelkirka ble brakt tilbake.
Ved 50-årsjubileet i 1951 var alt bare fryd og gammen i sognet, mens situasjonen foran 100-årsjubileet har vært en annen. I løpet av 1980- og 90-tallet vokste menigheten voldsomt ved utbyggingen av Tillerbyen, og behovet for en ny kirke meldte seg sterkt. I 1998 gjorde menighetsrådet et oppsiktsvekkende vedtak om riving og bygging av en ny og større kirke på samme sted. Dette vedtaket fikk kort etter støtte i et større menighetsmøte, der flertallet konkluderte med at «dette dessverre medfører at den gamle kirken deretter må rives». På denne tiden var det avdekket et større behov for rehabilitering av kirken, og enkelte signaler fra kommunen kune tolkes til støtte for flertallssynet i menigheten.
Etter dette ble det imidlertid mobilisert lokale krefter for å bevare kirken, spesielt gjennom «Tiller kirkes venner», som Pål Thonstad Sandvik tok initiativet til. Et tilbud fra venneforeningen om å ta et tak i det praktiske arbeidet med kirkebygningen, bidro til å snu stemningen i menigheten, og et omfattende dugnadsarbeid ble satt i gang og var langt på vei avsluttet da det igjen ble holdt et åpent menighetsmøte høsten 2000. Dette ga solid støtte til forslaget om å bevare kirken – med et tilleggsvedtak om å bygge en ny kirke med menighetshus i nærheten av den eksisterende kirken. Men debatten viste at det fortsatt var delt syn på denne saken, og slik var situasjonen ved 100-årsjubileet i vinter – og slik sto saken da ulykken rammet sognet igjen i går.